Lyser opp i det murmanske mørket

Exhibition “Deduction”, Gallery Ч9 | Photo: Ivan Morozov

AiR Barents 2016 is commissioning texts in Russian, Norwegian and Sámi language related to artists and art projects in our programme and contemporary art in general in the Barents region.

Text by Hilde Sørstrøm

 

Tidlig i februar i år var jeg innom Murmansk for å se hvordan det står til med kunstscenen i byen. Man kan jo spørre seg om februar er den beste måneden å gjøre det på. Andre ville kanskje valgt våren, når den internasjonale kulturfestivalen Barents Bird fyller byen med kunstutstillinger, konserter, teaterforestillinger, filmvisninger, osv. Men jeg valgte altså februar, mens snøen og mørket lå tungt over byen. For i likhet med andre byer nord for polarsirkelen, setter det kalde klimaet naturligvis sitt preg også på Murmansk.

 

I Norge og i våre naboland Sverige og Finland har vi utviklet oss i noenlunde samme retning som andre vest-europeiske byer. Men den politiske situasjonene har gjort Russland annerledes, og sett utenfra er det i alle fall lett å forestille seg at mørket ligger litt tyngre over Murmansk enn andre byer på nordkalotten. På en annen side er det nettopp denne annerledesheten som gjør byen ekstra interessant å besøke. Men hvordan er egentlig situasjonen på kunstscenen i dag? Preges også den av det murmanske mørket?

 

Tradisjonelle tendenser

Mørket så i alle fall ikke ut til å prege gjestfriheten i byen. I løpet av de få dagene jeg tilbrakte i byen ble jeg tatt med på museer og gallerier. Jeg ble invitert inn i tre forskjellige kunstneratelierer, deltok på kunstnersamtaler og utstillingsåpninger. 2.-4 februar gikk også den audiovisuelle festivalen Inversia av stabelen for første gang, og i regi av festivalen deltok jeg også på Critical Writing Academy med andre skribenter fra Russland, Sverige og Finland. Det var med andre ord noen travle februardager i byen.

 

I Murmansk verdsettes tradisjonell akademisk praksis høyt, og utviklingen av kunstneriske ferdigheter innen maleri, grafikk og skulptur utgjør store deler av kunstutdannelsen allerede fra barnetrinnet. Murmansk står også i en unik situasjon fordi undervisningen gis av profesjonelle kunstnere. Den skal tidlig krøkes som god kunstner i Murmansk skal bli. Det fikk jeg erfare allerede i trappeoppgangen til kunstmuseet hvor jeg ble møtt av en gruppeutstilling bestående av portrettmalerier tydelig inspirert av tradisjonell renessansestil. Området i trappeoppgangen benyttes for å vise fram arbeider av barn og ungdom fra kunstskolen får jeg vite av studentene Nina og Anton, som har satt av søndagen til å ta meg med på en kunstvandring i byen.

 

Siden opprettelsen i 1989 har kunstmuseet i Murmansk opparbeidet seg en samling bestående av ca. 3000 verk. I følge samtaler med guidene mine og museets egen nettside besøker ca. 57 000 publikummere bestående av turister, skoleelever, kunstnere og kulturfolk museet årlig. Informasjon om utstillingene er kun tilgjengelig på russisk, så her gjelder det å ha tolk med seg om man ønsker å fordype seg i faktaopplysninger. I tillegg til egne lokaler benytter kunstmuseet også andre rom i byen. Bor du på Hotel Azimut når du besøker byen er sjansen stor for at du opplever en utstilling med objekter fra kunstsamlingen i hotellets ekspedisjon.

 

Med hyppige utstillingsskifter (hver måned faktisk), er det på sett og vis et levende museum. Men atmosfæren er likevel stille og kanskje litt i overkant høytidelig. I alle rom følges man av museumsvaktenes falkeblikk mens man betrakter utstillinger av veggmonterte malerier, fotografier og tekstiltrykk, folkekunst låst bak glass eller gjemt i skuffer og byster montert på høye søyler. Med andre ord holder museet hardt på en klassisk og streng utstillingsform. Men for norske kunstnere som dyrker den håndverksorientert kunsten, noe stadig flere kunstnere gjør nå om dagen, burde et opphold i Murmansk kunne by på spennende utviklingsmuligheter og inspirasjonskilder.

 

 

Gallery Ч9

 

Profesjonelle kunstnere trenger profesjonelle visningssteder, men kunstmuseet med sine strenge rammer og tradisjonelle utstillingsform er ikke alltid tilstrekkelig for byens kunstnere. Som et alternativ til kunstmuseet og amatørgalleriene, dukket derfor byens første kunstnerstyrte visningssted for samtidskunst opp i Murmansk den 11. mars 2016.

 

Med kunstnerne og kuratorene Glafira Severianova og Ivan Galuzin bak spakene har hvit-kube-galleriet (forøvrig byens eneste per dags dato) blitt et attraktivt visningssted for både russiske og internasjonale kunstnere. Severianova forteller at galleriet har som formål å utforske den lokale kulturscenen for å utvikle produksjonsmetoder i samarbeid med lokale entreprenører og designere. I tillegg ønsker de å utdanne. De oppfordrer derfor kunstnere med residensopphold i Murmansk til å sette i gang prosjekter som aktivt involverer lokalbefolkningen. Med prosjekter som utforsker lokale fenomener håper de at kunstnere kan bidra med kunstprosjekter som vil sette varige spor i byen og befolkningen.

 

Det knapt ett år gamle galleriet har allerede rukket å ha flere solo- og gruppeutstillinger hvor både videokunst, maleri, performance og installasjoner har vært presentert. Kunstnere fra inn- og utland har vist frem verk på galleriet, og høsten 2016 kunne man blant annet oppleve soloutstilling med Sergey Chebotar samt en gruppeutstilling med kunstnerne A K Dolven, Yafei QI, Sean Snyder, Natalia Egorova og Antonio Paucar. De norske kunstnerne Lars K. Brekke, Simon Daniel Tegnander Wenzel og Stian Gabrielsen har også hatt kunstnerresidens på galleriet som en del av “Guestbook” prosjektet kuratert av Severianova og Galuzin. Andre kunstnere som har besøkt Murmansk gjennom AiR Barents er blant annet: Sigfrid Hernes, Linn Rebekka Åmo, Vemund Thoe, Ingeborg Annie Lindahl og Dagmar Madelen Eliasson.

 

At Galleri Ч9 er et visningssted hvor utfordrende kunstprosjekter tas imot med åpne armer fikk jeg bekreftet da jeg stakk innom galleriet for å se de abstrakte lydinstallasjonene Graviation and Red av den moskvabaserte russiske kunstneren ::VTOL::, eller Dimitry Morozov som han egentlig heter. ::VTOL:: har i lengre tid arbeidet med elektroniske algoritmer fremstilt i abstrakte installasjoner. Kunstneren beveger seg i et landskap hvor kunst, teknologi og naturvitenskap møtes og ut fra dette spennende feltet oppstår de underligste, nærmest robotaktige, verk. Arbeidene han stilte ut på Galleri Ч9 skiller seg i stor grad fra de tradisjonelle uttrykkene man møter på kunstmuseet i Murmansk. og var helt klart et dristig valg av Galleri Ч9 og Inversia-festivalen som samarbeidet om utstillingen.

 

Kunstnere som ::VTOL:: er viktige fordi lokale kunstnere her får inspirasjon som den tradisjonelle kunsten ikke tilbyr. For selv om den tradisjonsbaserte kunsten er høyt verdsatt også blant dagens unge kunstnere, ytret flere av kunstnerne jeg snakket med et ønske om i større grad å få muligheten til å utforske nye kunstuttrykk, samt muligheten til å etablere tettere samarbeid med det internasjonale kunstfeltet. Kunstnerne ønsker å møte kulturaktører og kunstnere som virkelig er interessert i arbeidet de gjør og som de kan utveksle ideer med. I Murmansk opplever de at publikum på 40+ er konservative og lite interessert i nyere kunst. Særlig konseptkunsten har hatt problemer med å slå fotfeste. I følge guidene mine er museumspublikummet i Murmansk vant til å se bilder på en vegg.

 

 

Sosial kunst

 

Kunstnerne og kuratorene jeg møtte syntes i stor grad å ta i bruk kunsten enten for å utdanne seg selv eller for å utdanne andre. På Galleri Ч9 ønsker de blant annet å utdanne publikum gjennom eksperimentelle utstillinger. Samtidig benytter de også kunsten for å utvikle seg selv og sitt eget kunstnerskap. Men jeg opplever også at kunsten har en annen viktig funksjon i dagens Murmansk. Nemlig som et verktøy for sosial integrering. Det ble særlig tydelig i Inversia-festivalen som er drevet av den uavhengige kuratororganisasjonen Fridaymilk. I samarbeid med Galleri Ч9 og flere andre kulturaktører i Murmansk stod festivalen for konserter, kunstutstillinger, critical writing academy, kunstnersamtaler og debatter. I følge festivalsjef Oleg Khadartsev, er festivalen bygget på et ønske om gi plass til det ukontrollerbare, om å skape sosiale opplevelser og kontakt mellom mennesker.

 

Både Oleg Khadartsevs tanker om Inversia og mitt møte med den moderne kunstscenen i Murmansk, fikk meg til å tenke på Nicolas Bourriauds begrep “Relasjonell estetikk” hvor kunsten opptrer som katalysator for sosiale situasjoner. Bourriauds ånd syntes å sveve i kulissene, i alle fall til Inversia-festivalen som i stor grad la opp til at publikum skulle involvere seg direkte både med hverandre og med kunstinstallasjonene.

 

Aktørene på kunstscenen gjør utvilsomt en viktig innsats som brobyggere, ikke bare gjennom samarbeid med det internasjonale kunstfeltet, men også mellom det kontrollerte byråkratiet og kulturfeltet i byen. Til åpningen av Inversia-festivalen ble en offentlig bygning som ikke er tilknyttet kulturfeltet brukt til konserter og kunstinstallasjoner. Noe man kanskje kunne tenkt at var vanskelig å få til i Russland, men Oleg forteller at forventningene man gjerne har til det kommunale kulturfeltet ofte ikke stemmer. For selv om byråkratiets kontrollbehov til tider kan være vanskelig å forholde seg til er menneskene som arbeider med kultur vennlige og hjelpsomme.

 

 

Atelierlivet

Også på besøk i kunstneratelierene fikk jeg inntrykk av at det sosiale var en viktig del av kunstpraksisen. De tre atelierene jeg besøkte lå tett i tett i samme bygg og var innredet nærmest som hjem med kjøkkenutstyr, soveplass og staffelier. Den kollektive ånden var også tydelig til stede og jeg fikk inntrykk av at kunstnerne, som tydeligvis var godt kjent i hverandres atelierer, var like mye venner som kollegaer. Skillet mellom kunstnerpraksis og privatliv så i det hele tatt ut til å være minimalt.

 

Det er den russiske kunstnerorganisasjonen som leier ut atelierene til kunstnere i Russland og muligheten for å få atelier er mye større i Murmansk enn for eksempel St. Petersburg og Moskva. I Murmansk er 45 kunstnere innen kunsthåndverk, maleri og grafisk design registrert i organisasjonen som på landsbasis her et medlemstall på over 50000 kunstnere. Får du atelier kan du også beholde det livet ut mot en relativt lav sum på ca. 6000 rubler i året. Det er med andre ord ganske gode atelier-forhold for profesjonelle kunstnere i Murmansk.

 

 

Tøyer grensene

 

Selv om kunstnerne jeg snakket med syntes å være takknemlige for muligheten de har når det gjelder tilgang på atelier og kunstskole med profesjonelle kunstlærere, opplever de fortsatt store utfordringer på den Murmanske kunstscenen. For eksempel er årsaken til at kunstskolen har profesjonelle kunstnere som lærere, at det er nærmest umulig å være kunstner på heltid. En annen utfordring er fraflytting. Begge guidene mine var klare for å komme seg ut av Murmansk etter endt utdanning, og ingen av dem så for seg at de skulle vende tilbake. Også kunstsynet hvor nyere kunstuttrykk har hatt vanskelig for å få innpass gjør det vanskelig å tiltrekke seg nytt publikum. Likevel fikk jeg inntrykk av at noe nytt og positivt er i ferd med å vokse frem på kunstscenen. For selv om den litt grå og triste fremstillingen man gjerne får i nyhetsbildet – og som jeg mistenker preger det mentale bildet til flere av oss utlendinger – til dels kan stemme, er kunstscenen utvilsomt et lys i mørket. Jeg opplevde at kunstscenen i disse dager drives frem av kunstnere og kulturaktører som i tillegg til å vise god kompetanse på kuratering er sultne på nye opplevelser. Med Galleri Ч9 som en sentral aktør produseres det og presenteres det nå spennende kunstprosjekter med nye kunstuttrykk og utradisjonelle utstillinger som tøyer grensene for hva publikummet er vant til å oppleve. Med samarbeidsprosjekter som AiR Barents legges det til rette for utveksling av idéer og det knyttes stadig nye bånd på det internasjonale kunstfeltet. Jeg tror derfor at mitt besøk bare var et lite glimt inn i det som er framveksten av en ny og særdeles aktuell kunstscene. En kunstscene som ikke bare kan bidra til å tøye grensene til hva som er akseptert blant publikummet i Murmansk, men som også kan bidra til å kaste nytt lys over nordområdene forøvrig.

 

About the author

Hilde Sørstrøm (NOR) is a freelance journalist and art critic based in Tromsø. She holds a BA and an MA in Art History from The Arctic University of Tromsø and an MA in Preventive Conservation from Northumbria University in Newcastle, England. Sørstrøm currently works as a collection consultant at Perspektivet Museum in Tromsø and art critic for the magazine SeKunstMagasin.

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s