Jan Bojer Vindheim muitala Vannbæreren-áigečállaga ja gálsakultuvrra birra

Sigbjørn Skåden (b. 1976) is a Sámi writer and translator who made his debut in 2004 with the epic poem Skuovvadeddjiid gonagas (The King of Shoemakers). After the debut he has written one more book of poetry, two novels, one children’s book and numerous texts for stage and conceptual performances. He writes in the native Sámi language and Norwegian. He was named young artist of the year at Riddu Riđđu indigenous festival in 2005 nominated for the Nordic Council’s Literature Award, the most prestigious literary award in the Nordic countries, in 2007, and was a key speaker at the indigenous forum at the World’s largest poetry festival in Medellín, Colombia, in 2012.

Skåden has collaborated with the Sami artist and architect Joar Nango on the Indigenuity Project ( 2013), Golden Ája Lapland Casino & Motel (2015) and Joar Nango’s project for documenta14 in Athens and Kassel (2017).

Sigbjørn Skåden’s text commissioned by AiR Barents will be included in Tanya Busse’s and Joar Nango’s project “Nomadic Library”, a project about underground publishing in the Barents and Arctic regions.

English version of Sigbjørn Skådens text will be published in the autumn 2017.

 

Sigbjørn Skåden’s text in Sámi language

Jan Bojer Vindheim muitala Vannbæreren-áigečállaga ja gálsakultuvrra birra

Čállán: Sigbjørn Skåden

 

Romsadáiddárat Tanya Busse ja Joar Nango ovttasbargaba prošeavttain “Nomadic Libraby”, prošeakta midjas gieđahallá earenoamášalmmuhusaid Davveguovllus. Prošeakta guorahallá kulturbuvttademiid ja sosiála lihkadusaid gaskavuođa Barentsguovllus, sihke historjjálaččat ja dálá áiggis. Dasa lassin lea prošeakta ulbmil ealáskahttit vuostekultuvrainitiatiivvaid mat leat šaddan ásahuvvon institušuvnnaid olggobealde, ja iská goktes prentejuvvon almmuhusat leat leahkán ja leat dál ge neavvun mobiliseret sosiokultuvrralaš nuppástusaid ja vel goktes leat oktasaš vuoibmin subkultuvrraide. Prošeakta iská earret eará áigečállagiid mat leat čadnon hippiekulturvrii, eamiálbmotpolitihkkii ja eará earenoamáškultuvrii Barentsguovllus.

 

Gálssa suohkan leat sullii 600 sullo, geográfalaččat lea Romssa suohkana ja Skiervvá suohkana gaskkas Romssa fylkka olgguldas rittus. Gálsasuolu ieš lea buoragit sajustuvvon Grøtsundgierragis, doppe gonnes vancajohtolat vuolgá Romssa guvlui, ja lea leahkán guovddáš gávppašan- ja hálddahusbáiki gaskaagi rájes. Sullos ii leat biilageaidnooktavuohta, otne beassá dohko fearggain Ránežis. Arkeologat leat gávdnan ahte olbmot leat orron Gálssas geađgeagi rájes, ja doppe lea leahkán eanandoallu goit 1300-logu rájes, lassin vel boazoealáhus ja guolásteapmi guovllus. Sullo vuosttaš girkohuonas galggai nai leat huksejuvvon 1300-logus, muhto easkka 1419s namuhuvvo vuosttaš geardde historjjálaš gálduin ahte Gálssas lea girku. Gálsa bissui guovddáš girko- ja gávppašanbáikin gitta 2. máilmmisoahtái, muhto 50-logu álggu rájes lea eretfárren váikkuhan sullo. Dát geavvagođii seammá áiggis go Gerhardsenráđđehus mearridii nu gohčoduvvon Davvi-Norgaplána 1951s, gonnes earret eará lei ulbmil ahte smávvaskála vuođđoealáhusat galge nuppástuvvat industrialiseremiin. Eretfárren manai jođánit, 1964s massii Gálsa suohkanguovddášárvvu Hansnesii ja 60-logu loahpageažis oažžugohte sullo boanddaid stáhtadoarjaga jus heaittihedje iežaset dáluid. Muhto de geavai juoga midjas rievddai Gálsaservodaga. 1969s reidii NRK Romsa-journalista Ivar Enoksen prográmma midjas govvidii sullo stivrejuvvon eretfárrema. Prográmma inspirerii govvadáiddára Lars Erik Karlsen čállit proteastalávlaga “Karlsøy i Troms”, lávlla midjas dávjá gullui rádios, ja midjas beasai mielde vuostekultuvra-LPii “Slutt opp, kamerat!” maid Oktober lágádus almmuhii 1971s. Lávlla dagai Gálssa riikkabeakkán proteastasymbolan industrialiserema ja kapitalismma vuostá ja 70-logu álggus ásahuvvogohte vuosttaš vuostekultuvrralaš bargoovttastusat sullos, olbmuin miehta Norggas. Dán rájes lea Gálsa leahkán dovddus friddjabáiki hippie- ja alternatiivakultuvrii. Otne leat 35-40 fásta ássi Gálssas, ja suolu lea eanemus dovddus Karlsøyfestivála dihte, midjas lea huksejuvvon alternatiivakultuvrra nala midjas lea váikkuhan sullo 70-logu rájes.

 

Jan Bojer Vindheim lea čálli, lágádusbargi ja politihkkár ja lei vuosttaš ođasássiid gaskkas geat huksegohte alternatiiva bargoovttastusaid Gálssas. Vindheim orui Gálssas gaskal 1972 ja 1978 ja álggahii dalle alternatiiva áigečállaga man namma lei Vannbæreren, midjas almmuhuvvui sullos dán áigodagas. Dán teavsttas hoallá Vindheim friddjat dan áiggi birra go orui Gálssas ja doaimmahii Vannbæreren. Teaksta lea vuođđuduvvon jearahallamiidda dahkkon cuoŋománus 2017.

 

60-logu loahpageažis orron Oslos dalle go doaimmalaš vuostekultuvrabiras studeantastuimmiid ja eará alternatiiva árvvuid vuoiŋŋas duođas šaddagođii. Dát lei biras mas lei garra cealkinhállu, earret eará lei dábálaš reidet iešráđálaš prentenáššiid, masa mon nai serven álggu rájes. Vuosttaš jagiid lei gal ollu geahččaladdan, biras lei ohcame iežas vuogi. Blindern universitehtacampusis almmuhuvvui áigečála man namma lei Poesi og Revolte, das lei motto “buoret LSD go mášenbissu ja goit buoret zen go Coca Cola”. Áigečála bođii beare ovtta nummáris, muhto seammá jagi bođii ge vuostekultuvraáviisa VIBRA, mas lei doaimmahus heaittihuvvon Hallén meaidinbáikkis Hjelmsgate 3s Majorstuas. Hjelmsgate-initiatiivva álgojurdda lei hukset guovddáža opposišuvdnadáiddáriidda. Hjelmsgate meaidinbáiki lei Oslo suohkana opmodat, ja suohkan attii dáiddárbirrasii lobi geavahit meaidinbáikki ja mávssii vel láiggu. Muhto dát aviisa ge bođii beare ovtta nummáris, ii šaddan goassege bistevaš VIBRA-biras. Meaidinbáiki šattai fas guorusin muhtun áigodat. Muhto stuorát ahte stuorát vuostekultuvrabiras čoahkkanii Oslui. 1969 dálvi lágiduvvui alternatiiva nuoraidfestivála “Et sted å være” Vaterland skuvllas, dát doallu lei suige Norgga vuosttaš stuorra vuostekultuvradeaivvadeapmi. Vuostekultuvrabirrasiin plánejuvvojedje huonasokkupašuvnnat ulbmiliin ásahit ovttastusaid alternatiiva eallinvugiide, ja miessemánu 1. beaivvi 1969 okkuperii moadde čuođi olbmo sturrosaš joavku ml-ariid togas Karl XII gate 3. Joavku lei goit álggu rájes oalle háddjejuvvon, ja okkupašuvdna ii bistán guhka, muhto jurdda ásahit iešráđálaš doaibmabáikki lei ásahuvvon.

 

Hjelmsgate meaidinbáiki goitge šattai muhtimiid vástádus, doppe ásahuvvojedje divohagat, rámbuvrrat ja gievkkan, ja vuostekultuvraáviisa PHa doaimmahus vel fárrii sisa dohko. 1970s vulge gaittin dát doaimmat oktii ja ásahedje Bargoovttastusa Hjelmsgate 3. Máŋgasat mis geat bohte oktii dalle Hjelmsgates leimmet áŋgirat hukset vuostekultuvrii cealkinorgána. Norggas eai gávdnon kanálat cealkámušaide ja digaštallamiidda vuostekultuvrra birra ja mii geat leimmet Hjelmsgates gal logaimet ja vuvddiimet jo vuostekultuvraáviissaid nugo eŋgelas International Times ja dánskalaš Superlove. PH-áviisa heaittihuvvui, muhto biras ovdánii. Earret eará ásahii Bargoovttastus iežas almmolaš orgána man namma lei Kimen, muhto dát ge bođii beare ovtta nummáris dan geažil go ledje nu ollu riiddut ovttastusas. Loahpas bođii Oslo Gateavis, midjas áiggi mielde oaččui nama Gateavisa ja midjas ain dál gávdno. Gateavisa vuosttaš nummir ledje guokte stensilerejuvvon árkka maid moai Iben Hjortain prentiime olggos Bargoovttastusa stensiilamašiinnas, dát lei 1970s.

 

Muhto mon gal ledjen daid gaskkas geat johtilit šadde duhtameahttun Gateavisa ovdánemiin. Stuorra distribušuvdna lei hui guovddážis, earret eará vigge oažžut áviissa Narvesenkioskkaid distribušuvdnaortnegii, midjas dagai ahte formáhta ja sisdoallu šattai oalle konforbma. Mon ges sihten eanet orgánalaš aviissa, mas ledje čiekŋalis artihkkalat ja midjas guorahalai alternatiivakultuvrra ja økokultuvrra eanet dárkilit. Ledjen earret eará viežžan inspirašuvnna brihttalaš earenoamášáigečállagis Undercurrents. Nu ahte moai morsiin ovttas muhtin earát Bargoovttastusas leimmet ohcame eará vejolašvuođaid, eará báikkiid ássat. ONa biraskonferánssa oktavuođas Stockholmmas 1972s beasaimet gullat Gálssa birra, suolu Davvi-Romssas midjas lei eretfárrenáitatvuloš. Mii leimmet jo beroštišgoahtán Davvi-Norgii ja leimmet lohkan girječálliid nugo Ottar Brox ja Hartvig Sætra. Mis ledje suige veahá románttalaš jurdagat, muhto máŋgasiidda lei Davvi-Norga váras vejolašvuohta. Vejolašvuohta hukset juoidá vuđolaččat. Muhtun ládje oinniimet Davvi-Norgga guollebivdiboandaeallima vuostebeallin globála kapitalismii. Šárka ja stáffu leaigga vuostesymbolan Coca Colai ja British Petroleumii.

 

Nu ahte geasset 1972 guđiimet muhtumat mis Hjelmsgateovttastusa ja fárriime Gálsii, daid gaskkas moai morsiin. Ledje jo ásahuvvon ovttastusat sullos. Moai morsiin laigguime huotnaha Lilandas Gálssas, eará alternatiivaovttastus lei ges ásahuvvon Andersvikas. Ovttastusaid vuođđojurdda lei ahte galggai leat oktasaš ekonomiija ja bargoplána ja mii álggiime lihttardoaluin, earenoamážit gáiccaiguin ja vuoncáiguin, mat eai leat nu gáibidahtti, ja gilvigođiimet ruotnasiid. Máŋgasat mis válde ge áiggi mielde áigodatbarggu guollevanccain vai háhkat ruđaid ovttastussii. Ja go muitalusat Gálssa “hippieparadiasa” birra johtigohte, bohte vel eanet olbmot. Sullo olmmošlohku goarkŋui johtilit, ledje ollu olbmot sihke boahtime ja vuolgime.

 

1973s osttiimet heaittihuvvon guollerusttega Gálssas, ja lei doppe ahte lágádus Regnbuetrykk/Regnbueforlaget albmaládje šaddagođii. Regnbuetrykk bokte almmuheimmet girjjiid politihkalaš, oskkolaš ja sosiála alternatiivvaid birra, ja áiggi mielde almmuhišgođiimet ge áigečállaga Vannbæreren, midjas šattai guovddáš doaibman lágádusas. Vannbæreren galggai leat earálágan áigečála go earret eará Gateavisa, ja álggu rájes vuoruheimmet eanet čiekŋalis artihkkaliid. Áigečállaga doaimmaheimmet joavkobargun, sihke čállosiid háhkat ja praktihkalaš oassi. Álggu rájes lei plána ahte Vannbæreren galggai boahtit 12 nummáris. Áigodagas dalle go orron Gálssas olliimet beare 10 nummára almmuhit. Maŋimus guokte nummára bohte Karlsøyfestivála vehkiin 30 jagi maŋŋil, nummir 12 bođii 2008s.

 

Muhto Vannbærerena aktiivvalaš áigodat gal lea vuosttaš nummára rájes 1974s gitta nummir 10 bođii 1978s. Áigečála galggai leat sárdnidanstuollu alternatiivakultuvrii ja galggai gieđahallat olles globála duohtavuođa ja gaskariikkalaš trendaid, muhto áigečállaga álgga han lei Gálsabiras ja danin lei áigečállagis ge davvi-norgalaš ja árktalaš perspektiiva. Čáliimet iežat ja bovdiimet earáid čállit. Mis ledje ollu politihkalaš ja sosiálalaš čállosat, muhto mis lei nai álggu rájes ge dáiddalaš sisdoallu. Mis lei fásta diktaspálta ja leimmet vuosttažiid gaskkas Skándinavias geat almmuhišgohte govvaráidduid rávisolbmuide, lei fásta sadji áigečállagis nai dasa.

 

Typográfalaš proseassa gal ovdánii veahá jagiid mielde, muhto lei doppe ge čađat ulbmil ahte galggai doaibmat joavkobargun ja ahte galggai leat ovttasproseassa ovttastusas. Mis lei čállinmašiidna mas lei duppal kuvllaoaivi ja čáliimet dainna visot artihkkaliid prentenláhkái. Gráfalaš hámádagas geavaheimmet letraset-árkkaid ja vealaimet orrunlanjaguolbbis liibmeme oktii siidduid. Earenoamášáviisa San Francisco Oracle lei midjiide estehtalaš ovdagovvan. Nugo sii mii geavaheimmet California layout offsetprentema, midjas dagai vejolažžan prentet máŋggain ivnniin oktanaga ja gonnes ivnnit seaguhedje ja reidejedje šatteremiid. Vannbæreren prentejuvvui offsetas. Álggus prentejeaddjis Oslos, de Romssas ja loahpas Gálssas, go oaččuimet iežamet prentenrusttegiid ja sáhtiimet iežat prentet. Dát lei nai ávkin ovttastusa ekonomiijii, dan dihte go mii dalle sáhtiimet váldit badjelasamet prentenbargguid earáide.

 

Vannbæreren lei neavvu gulahallat eará alternatiivabirrasiiguin ja dagai Gálssa eanet beakkánin. Alternatiivabirrasat máilmmi birra lohke gal dávjá seammá diŋggaid ja mis lei buorre gaskasaš gulahallan, vaikko gulahallanvejolašvuođat eai lean gal dalle nu buorit go leat dál. Mii čáliimet reivviid gaskaneamet ja mis lei buorre gulahallan seammalágán ovttastusaiguin earret eará Dánmárkkus, Hollánddas ja USAs. Ja mii logaimet nuppiid publikašuvnnaid, jus lei fal vejolaš. Giela dihte lei dieđus eanemusat Skandinávias ahte lohke Vannbæreren.

 

Lei gal earálágan eallit iešbirgejeaddjin árktalaš guovllus go lei eanemus seammalágan ovttastusain. Mii gal gilvviimet buđeahtaid ja ruotnasiid, muhto ii lean gal doaivva vegetariánarin eallin iešbirgejeaddjin. Mis lei dárbu doallat eanet lihtariid go earát, váldooassi min biepmus ledje animálalaš gálvvut. Ja mis lei nai dárbu oastit olu basisgálvvuid. Dasa lassin válddiimet ruhtadietnasa dihte muhtun áigodagain barggu guollevanccain. Dahje mii barggaimet guollerusttegiin. Stuorra oassin jagis lei mis diekkár bargojuohkin, muhtumat ledje olgun bargame ruđaid dinet ja muhtumat ledje siiddas bearráigeahččame dálu ja mánáid. Lei áibbas earálágan eallit øko-ovttastusas Gálssas go lei Skånes ja Jyllandas, ja máŋgasiidda dat gal šattai veahá hástalus. Moai morsiin baicce oruime sullos gitta earráneimme ja fárriime iešguđetge guvlui. Mon fárrejin Tråantii, gonnes ain orun.

 

Muhto lean gal máŋgii máhccan Gálsii. Sullii logi jagi das ovdal ledjen mielde reidemis maŋimus guokte Vannbæreren-nummára Karlsøyfestivála oktavuođas. Gálsa lea dieđus rievdan. Vaikko muhtumat sis geat fárrejedje sullui seammás go min ain orrot doppe ja vaikko alternatiivakultuvra lea oidnosis sullos, ii leat gal šat nu ahte hippieat leat eanetlogus sullos, nugo oktii lei. Muhto lea árvvolaš kultuvra. Lea historjá ja lihkadus mat livčče dehálaš gáhttet ja sávan gal ahte ceavzá. Danin lea ge Karlsøyfestivála earenoamáš dehálaš, lea stuorra markeren measta 50-jahkásaš kultuvrras. Sihke sidjiide geat ain orrot sullos ja midjiide geat leat oktii doppe orron lea dego sohkadeaivvadeapmi, gonnes boares ustibat fas deaivvadit ja gonnes Gálsa-ássiid eretfárren mánát ja mánáidmánát máhccet siidii. Gálsa lea earenoamáš, nie gievra ja stáđis alternatiivakultuvra 70 davvegrádas lea hui earenoamáš. Lea vuogas leat diekkára historjjás oassin.

 

Norwegian version

Jan Bojer Vindheim om tidsskriftet Vannbæreren og karlsøykulturen

av Sigbjørn Skåden

 

De tromsøbaserte kunstnerne Tanya Busse og Joar Nango jobber sammen med prosjektet ”Nomadic Library”, et prosjekt som handler om undergrunnspublikasjoner i Arktis. Prosjektet ser på sammenhengen mellom kulturproduksjon og sosiale bevegelser i barentsområdet, både historisk og nåtidig. I tillegg er prosjektet en måte å gi liv til motkulturinitiativer som har oppstått utenfor etablerte institusjoner, samt ei undersøking av hvordan trykksaker har vært og er verktøy for å mobilisere til sosiokulturelle omveltninger og hvordan de er ei samlende kraft for subkulturer. Prosjektet tar blant annet for seg tidsskrifter med utgangspunkt i hippiekultur, urfolkspolitiske forhold og annen undergrunnskultur i barentsområdet.

 

Karlsøy kommune i Troms består av i alt omlag 600 øyer og holmer og grenser til Tromsø kommune i sør og Skjervøy kommune i nord. Selve Karlsøya ligger lunt til på yttersida av Grøtsundet, skipsleia som leder inn mot Tromsø, og har siden middelalderen vært et senter for handel og administrasjon i området. Øya er uten fast veiforbindelse og nås i dag kun med ferge fra Ringvassøya. Arkeologiske funn tyder på at det har bodd mennesker på Karlsøya siden steinalderen, og at det i tillegg til reindrift og fiske i området har vært drevet jordbruk på øya i hvert fall siden 1300-tallet. Øyas første kirkebygg ble sannsynligvis også bygget på 1300-tallet, men første gang ei kirke på Karlsøya omtales i historisk materiale er i 1419. Karlsøya beholdt status og funksjon som et sentralt kirke- og handelssted fram mot 2. verdenskrig, men har siden tidlig 50-tall vært preget av fraflytting. Dette skjedde parallelt med at den såkalte Nord-Norgeplanen ble vedtatt av Gerhardsenregjeringa 1951, hvor det blant annet ble lagt opp til at primærnæring i småskala skulle utfases til fordel for industrialisering. Avfolkinga gikk raskt, i 1964 mistet Karlsøya statusen som kommunesentrum til fordel for Hansnes og mot slutten av 60-tallet ble det innført statstilskudd for avvikling av gårdsbruk på Karlsøya. Så skjedde det noe som endret Karlsøysamfunnet. I 1969 lagde Ivar Enoksen i NRK Troms et program om den styrte avfolkinga på øya. Programmet inspirerte billedkunstner Lars Erik Karlsen til å skrive protestvisa ”Karlsøy i Troms” samme år, en sang som ble hyppig spilt på radio, og som kom med på den motkulturelle LP-plata ”Slutt opp, kamerat!” utgitt av Oktober Forlag i 1971. Sangen gjorde at Karlsøya ble et landskjent symbol for protestkulturen mot industrialisering og kapitalisme og tidlig på 70-tallet begynte de første arbeidskollektivene av motkulturelle fra hele landet å etablere seg på øya. Karlsøya har siden vært kjent som et fristed for hippier og alternativkultur. I dag er det 35-40 fastboende på Karlsøya, og øya er mest kjent for den årlige Karlsøyfestivalen, som bygger på alternativkulturen som har preget øya siden 70-tallet.

 

Jan Bojer Vindheim er forfatter, forlagsmann og politiker og var blant de første av nykommerne som dannet alternative arbeidskollektiver på Karlsøya. Vindheim bodde på Karlsøya mellom 1972 og 1978 og var blant annet initiativtaker til det alternative tidsskriftet Vannbæreren, som kom ut på øya i denne perioden. I denne teksten snakker Vindheim fritt om tida som redaktør for Vannbæreren og om livet på Karlsøya. Teksten er basert på intervjuer med Vindheim gjort i april 2017.

 

På slutten av 60-tallet bodde jeg i Oslo da et aktivt motkulturmiljø i ånden til studentopprøret og andre alternative verdier for alvor begynte å vokse fram. Dette var et miljø med et stort uttrykksbehov, blant annet i form av å lage egne uavhengige trykksaker, noe jeg også var tidlig involvert i. De første årene var imidlertid prega av forsøk og utprøving fra et miljø som leita etter fotfeste. På Blindern ble det våren 1968 gitt ut et blad med tittelen Poesi og Revolte som presenterte seg under parolen “heller LSD enn maskingevær og absolutt heller zen enn Coca Cola”. Bladet kom bare med ett nummer, men ble samme år avløst av motkulturavisa VIBRA, som ble etablert med lokaler i nedlagte Hallén garveri i Hjelmsgate 3 på Majorstua, tufta på et initiativ for å etablere et senter for opposisjonelle kunstnere. Garverieiendommen i Hjelmsgate var forpaktet av Oslo kommune, som lot miljøet ta eiendommen i bruk og som betalte leia. Men også denne avisa kom bare med ett nummer og et permanent miljø rundt VIBRA ble aldri etablert, lokalene ble forlatt og ble en periode stående tomme. Men det samlet seg et større og større motkulturmiljø i Oslo. Vinteren 1969 ble den alternative ungdomsfestivalen “Et sted å være” arrangert på Vaterland skole, en av de første store mønstringene for motkultur i Norge. I motkulturmiljøene ble det lagt planer om husokkupasjoner for å etablere kollektiver for alternativ livsstil, og 1. mai 1969 okkuperte en utbrytergruppe på noen hundre mennesker fra ml-ernes 1. maitog Karl XIIs gate 3. Utbrytermiljøet var imidlertid fra starten veldig splittet, og okkupasjonen ble kortlevd, men ideen om et sted å være ble stadig mer sentral.

 

Garveriet i Hjelmsgate ble til slutt svaret for noen av oss, her ble det opprettet verksteder, butikker og kjøkken, og redaksjonen til motkulturavisa PH flyttet hit fra Forsøksgymnaset. I 1970 gikk alle disse virksomhetene sammen og dannet Arbeidskollektivet Hjelmsgate 3. Mange av oss som kom sammen der var opptatt av at motkulturbevegelsen skulle ha et talerør. I Norge fantes det ingen kanaler for ytringer og diskusjoner rundt motkultur og vi i Hjelmsgate leste og solgte allerede undergrunnsaviser som engelske International Times og danske Superlove. Avisa PH ble nedlagt, men miljøet utviklet seg videre. Blant annet stiftet Arbeidskollektivet et offisielt organ ved navn Kimen, men dette kom bare i ett nummer grunnet krangling i kollektivet. Til slutt oppsto Oslo Gateavis, som etterhvert skulle få navnet Gateavisa og i dag er en av verdens lengstlevende aviser for alternativkultur. Første nummer av Gateavisa var to stensilerte ark som Iben Hjort og jeg kjørte ut på Arbeidskollektivets stensilmaskin, dette var i juni 1970.

 

Imidlertid var jeg en av dem som ganske snart ble litt misfornøyd med retninga Gateavisa tok. Det var fokus på stor distribusjon, blant annet satsing på å komme inn i distribusjonshjulet til Narvesenkjeden, noe som gjorde at format og alt det der ble veldig konformt. Jeg var interessert i ei mer organisk avis med tyngre og lengre artikler som gikk grundigere inn i ideologien rundt alternativkultur og økokultur, blant annet inspirert av det britiske undergrunnsmagasinet Undercurrents. Så kjæresten og jeg hadde øynene åpne for nye muligheter, andre steder å slå oss ned. I forbindelse med FNs miljøkonferanse i Stockholm i 1972 fikk vi høre om Karlsøya, ei avfolkingstrua øy i Nord-Troms. Vi var allerede interesserte i Nord-Norge og hadde lest folk som Ottar Brox og Hartvig Sætra. Vi hadde nok litt romantiske ideer, men for mange av oss representerte Nord-Norge ei mulighet for noe nytt. Ei mulighet til å bygge noe fra grunnen. På en måte så vi den nordnorske fiskarbondetilværelsen som et motstykke til den globale kapitalismen. Sjarken og støa sto som motsymboler til Coca Cola og British Petroleum.

 

Så sommeren 1972 brøt flere av oss i Hjelmsgatekollektivet opp og flyttet til Karlsøya, blant dem kjæresten og jeg. Det var allerede etablert kollektiver på øya. Kjæresten og jeg leide et hus på Liland på Karlsøya, et annet alternativkollektiv hadde etablert seg i Andersvika. Kollektivene var grunnlagt rundt ideen om fellesøkonomi og arbeidsdeling og vi begynte med dyrehold, spesielt geiter og høns, som ikke krevde mye ressurser, og vi dyrket grønnsaker. Mange av oss tok etterhvert også periodehyre på fiskebåter for å skaffe inntekt til kollektivet. Og etterhvert som ryktet om Karlsøya som “hippieparadis” spredte seg kom det flere til. Folketallet på øya steg raskt, men det var også en del gjennomstrømming av folk.

 

I 1973 kjøpte vi det nedlagte fiskebruket på Karlsøya og det var i disse lokalene Regnbuetrykk/Regnbueforlaget begynte å ta form. Regnbuetrykk gav ut bøker om politiske, religiøse og sosiale alternativer, og etterhvert også tidsskriftet Vannbæreren, som ble en sentral del av utgivervirksomheta. Vannbæreren skulle være et tidsskrift som var noe annet enn for eksempel Gateavisa, fra starten av prioriterte vi mer dybdestoff. Tilblivelsen av tidsskriftet bar preg av gruppearbeid. Både det å få inn stoff og selve den praktiske delen av arbeidet. Fra starten av var planen at Vannbæreren skulle komme med 12 nummer. I tida da jeg bodde på Karlsøya rakk vi bare 10 nummer. De to siste numrene kom til ved hjelp av Karlsøyfestivalen først 30 år seinere, nummer 12 kom i 2008.

 

Men Vannbærerens aktive periode var altså fra første nummer kom i 1974 fram til nummer 10 kom i 1978. Tidsskriftet skulle være et talerør for alternativkultur og ta for seg hele det globale bildet og internasjonale strømninger, men det hadde utgangspunkt i miljøet på Karlsøya og var derfor selvsagt også preget av et nordnorsk og arktisk perspektiv. Vi både skrev selv og inviterte andre til å skrive. I tillegg til artikler med mer direkte politisk og sosialt tilsnitt, hadde vi fra starten av også stoff av mer kunstferdig art. Vi hadde en fast diktspalte, og i en skandinavisk sammenheng var vi blant de første til å publisere tegneserier for voksne, noe som også hadde fast plass i tidsskriftet.

 

Selve den typografiske prosessen utviklet seg litt i løpet av årene, men bar hele tiden også preg av gruppearbeid og å gjøre noe sammen som kollektiv. Vi hadde en skrivemaskin med flere kulehoder som artiklene ble pønsjet ut på. I den grafiske utforminga brukte vi letraset-ark og lå på stuegulvet og skrapet og klistret sammen sidene. Undergrunnsavisa San Francisco Oracle var et estetisk ideal for oss. Som dem sverget vi til California layout offsettrykk, som lot oss trykke flere farger samtidig og hvor fargene fløt inn i hverandre og skapte sjatteringer. Vannbæreren ble trykket i offset. Først på et trykkeri i Oslo, deretter i Tromsø før vi fikk vårt eget trykkeri i kollektivet på Karlsøya og kunne trykke selv. Dette bidro også til økonomien i kollektivet, siden vi påtok oss trykkeoppdrag for andre.

 

Vannbæreren bidro til kontakten med andre alternativmiljøer og gjorde Karlsøya mer kjent. Alternativmiljøene rundt omkring i verden leste mye av de samme tingene og hadde relativt god kontakt med hverandre, på tross av at kommunikasjonsmulighetene den gangen var noe helt annet enn de er i dag. Vi skrev brev til hverandre og hadde nær kontakt med lignende kollektiver blant annet i Danmark, Holland og USA. Og vi leste hverandre sine publikasjoner i den grad det var mulig. Vannbæreren ble selvsagt på grunn av språket primært lest i Skandinavia.

 

Det var imidlertid noe annet å leve etter sjølbergingsprinsipp i arktiske strøk enn i de fleste kollektivene vi sammenlignet oss med. Selv om vi dyrket potet og grønnsaker av forskjellige slag var det jo ikke noe håp om å leve som vegetarianere. Vi var mye mer avhengige av husdyrhold enn de fleste andre, hoveddelen av kosten vår var animalske produkter. Og vi var også avhengige av å kjøpe en god del basisvarer. I tillegg tok mange av oss hyre på linebåt i perioder for å skaffe inntekt. Eller vi jobbet på fiskebruk. Vi levde med arbeidsdeling store deler av året, noen var ute for å tjene penger og noen var hjemme for å passe gård og unger. Det var noe annet å leve i økokollektiv på Karlsøya enn i Skåne eller på Jylland, og mange følte vel litt på det. Kjæresten og jeg ble imidlertid boende på øya helt til det ble slutt mellom oss. Først da flyttet vi begge fra øya, jeg havna i Trondheim, hvor jeg fortsatt bor.

 

Men jeg har vært tilbake på Karlsøya mange ganger. For cirka ti år siden var jeg med på å lage de siste to numrene av Vannbæreren i forbindelse med Karlsøyfestivalen. Karlsøya har selvsagt forandret seg. Selv om noen av de gamle tilflytterne fra mi tid fortsatt bor der og selv om alternativkulturen fortsatt preger øya, er det ikke lenger sånn at hippiene er flertall på øya, slik det en gang var. Men det er en verdifull kultur. Det er en historie og en bevegelse som er verdt å ta vare på og som jeg håper overlever. Dette er en av grunnene til at Karlsøyfestivalen er spesielt viktig, den er ei storstilt markering av en snart femti år gammel kultur. For både dem som fortsatt bor der og oss som en gang har bodd der er det som ei familiegjenforening, hvor gamle venner møtes igjen og hvor utflyttede barn og barnebarn av karlsøyboerne kommer hjem. Karlsøya er spesiell, en så potent og standhaftig alternativkultur på 70 grader nord er noe unikt. Det er fint å ha vært en del av noe sånt.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s